CAROLINE WATERS I BEVEGELSE

- For meg er kjærligheten det største som finnes. Det er trist når andre ikke ser det, og prioriterer det bort, sier Caroline Waters som en kommentar til bransjefolk som meder at "det der er det ingen grunn til å nevne".

Når Caroline Waters i dag iscenesetter seg selv med stort fysisk trøkk og stor selvhevdelse, er ikke det bare fordi hun har skolering gjennom lang artisttilværelse og solid fagutdanning. Det er også fordi hun har klart åløsrive seg fra en pålagt og ferdigdefinert identitet.

Det er noe som heter at "alt begynner med barndommen. Siden bare reparerer vi". Som barn ble Caroline gitt uvanlig store utfordringer: Hun debuterte på den offentlige scenen to år gammel. Året etter medvirket hun i innspillingen av Putti Plutti Pott for første gang. Hun spilte Kamomilla i Kardemomme By fra hun var sju. Fra hun var ni til hun var nitten spilte hun alle seks (hoved-) rollene i Jeg fant, jeg fant. Hun spilte Nissemor i samme Putti Plutti Pott som 21-åring. I tillegg kommer et utall konserter i tospann med faren, fortrinnsvis innenfor sjangerne jazz og folkemusikk.

En tilværelse som består av leksearbeid i friminuttene, ofte to teaterforestillinger på kvelden, begrenset tid til lek og sosial læring med andre barn er unektelig sært. Men Caroline vil ikke ha det til at det var skadelig. Det var snarere vanskelig. Likevel vil hun ikke ha vært erfaringene foruten, og velger i stedet å utnytte den lærdommen som erfarningene hele tiden gir henne.

Utviklings- og læringsiveren har gitt resultater som har vært lett observerbare for den alminnelige publikummer. Da Caroline opptrådte på den homofile scenen for noen år tilbake, kunne vi se at artisten også hadde selvbeskyttelse. I dag framstår Caroline med nytt navn og som et helt annet menneske; stolt, glad og livsbejaende.

Selv om endringen synes markant, har prosessen pågått lenge. Den begynte bakstavelig talt med et krasj. Helt på slutten av tenårene ble Caroline utsatt for en alvorlig bilulykke som gjorde henne oppmerksom på hva et spesielt barneliv hadde gjort med henne. Inntil da visste hun at hun var flink i nesten alt: Hun var fysisk, skolemessig og musikalsk vellykket. Da ulykken inntraff, så hun at hun også var konservativ, kontrollert, selvopptatt, ensporet og fordømmende. Ulykken konfronterte henne med følelser hun hadde gjort usynlige og ufarlige. Hun så at hun hadde etablert forsvarsmekanismer for å opprettholde kontroll og vellykkethet.

Selverkjennelsen fikk henne til å starte prosessen me å endre virkelighetsoppfatning og selvbilde. Nå begynte arbeidet med å bygge murene ned.